I årene omkring 1900 ble trevognene utviklet til en utførelse som dannet grunnlaget for den videre utviklingen. Økt vognlengde, ny boggitype, teakpanel, åpne plattformer og takoppbygg over alle sitteplasser kjennetegner vognene fra denne perioden. Alle vognene var sidegangsvogner med kupéer og det var WC i begge ender. Om lag 60 slike vogner ble bygget rundt århundreskiftet, og ytterligere vogner bygget i årene frem til 1909 viser liten utvikling. En del av disse vognene ble ombygget og modernisert på 1930-tallet, men de fleste rullet i nærmere 60 år uten større endringer.

 

Vogn 126 ble levert til NSB fra Skabo i 1900 i en serie på seks like vogner. Den fikk syv komfortable 2-klassekupeer som kunne endres til sovekupeer. I kupeene og i korridoren var det parvinduer.

 

I 1937 var vogn 126 blitt innhentet av utviklingen og var utstyrs- og komfortmessig utdatert. Vognen ble ombygget til sykevogn og fikk ny litra Zo. foruten en romlig sykekupé ble den innredet med plass for bårer. I 1948 fikk den nye boggier slik at den kunne fremføres i 100 km/t ved eventuelle syketransporter til og fra Sverige.

I 1961 ble vognen bygget om til redskapsvogn og fylt opp med diverse utstyr som kunne brukes i tilfelle avsporinger og ulykker. Litra ble deretter Ro, og vognen ble stasjonert i Stavanger. I 1970 ble litra endret til Xo.

 

Vogn 126 ble endelig utrangert i 1999 og ble overtatt av Norsk Jernbaneklubb. Vognen har siden vært lagret på Kløftefoss på Krøderbanen. 

Vogn 195 er en tredjeklassevogn bygget av Strømmens Værksted i 1926.
Til sammen ble det levert 19 vogner av denne spesielle typen.

Vognene ble anskaffet for den store utfartstrafikken på Gjøvikbanen på søndager, og gjorde at man unngikk å sette inn godsvogner i persontogene for å få med alle reisende. De ble bygget lette og billige, og fikk derfor økenavn som "billigboggier" og "sportsvogner".
Innvendig var det trebenker med 3+3 sitteplasser i bredden (mot normalt 3+2), noe som gav en kapasitet på hele 106 reisende. Utvendig ble vognkassen kledd med malt furupanel i stedet for lakkert teak som ellers var vanlig. Understellet ble utført som for godsvogner, noe som førte til en spesiell duvende gange. De fleste vognene fikk aldri elektrisk belysning, men hadde parafinlamper i hele sin driftstid.

Alle vognene ble utrangert i løpet av første halvdel av 1960-tallet. Siste større innsats for vogntypen var påsken 1964. Da ble noen av disse foreldede vognene med harde treseter kjørt i tog sammen med moderne stålvogner som hadde liggestoler.
Vogn 195 ble tatt ut av trafikk i september 1962. Den ble ombygget til losjivogn året etter, og ble brukt som dette frem til 1989.

 

Etter utrangering ble vognen overtatt av Norsk Jernbaneklubb. Den er stasjonert på Krøderbanen og er for tiden under restaurering.

Vogn 222 ble levert fra Strømmens Værksted i 1936 for bruk i nærtrafikken omkring Oslo. Den er blant de siste leverte trevognene til NSB og har hvelvet tak i stedet for takoppbygg. For å lette av- og påstigningen ved hyppige stopp, ble endegangene bygget noe rommeligere enn det som var vanlig. Endeveggen på vognkassen stakk derfor noe utover bufferbjelken. Siden vognen var beregnet for nærtrafikk ble den ikke påspandert overgangsbelger.

Til sammen ble det bygget 45 vogner med stort sett samme utforming som vogn 222, herunder også vogn 220. De eldste vognene hadde imidlertid takoppbygg.

Mange vogner som ikke var levert med overgangsbelger ble etter hvert utstyrt med slike for å gjøre overgangen mellom vognene tryggere, dette skjedde også med vogn 222. Ettersom vognkassen stakk ut over bufferbjelken måtte bufferbjelken forlenges til samme lengde som vognkassen så ikke koblingspersonalet skulle bli skadet i det tranget mellomrommet mellom vognene.

I motsetning til de fleste andre vognene av samme hovedtype er vogn 222 lite endret siden leveransen, og interiøret preges fortsatt av lakkert bjørkefinér og teaklister. Sammenlign gjerne med vogn 220 som er modernisert innvendig.

Vogn 222 ble utrangert av NSB i 1978.  Norsk Jernbaneklubb overtok vognen i 1979, og den har inntil 2005 vært i bruk på Krøderbanen.
Vognen er for tiden hensatt for reparasjonsarbeider.

Vogn 116 ble levert av Skabo jernbanevognfabrik i 1924 som 2- og 3-klasse sovevogn. Da det var aktuelt å innføre sovevogner for 3-klasse måtte vognkassen tilpasses for tre køyer i høyden, det ble derfor innført hvelvet tak i stedet for takoppbygg.

 

Vogn 116 ble utrangert i 1965 og deretter ombygd til losjivogn. Flere kupeer ble slått sammen til salong, kjøkken og bad, og mesteparten av sovevogninnredningen ble fjernet. I den opprinnelige 2-klassedelen er sidegangen stort sett beholdt uendret. Dessuten er skap for servant og nattpotte i 2-klassekupeene intakte. De fleste vogner som ble ombygget til losjivogner fikk satt inn "husmorvinduer", men vogn 116 fikk beholde de opprinnelige nedslagsvinduene.

Etter at vognen ble overflødig som losjivogn i 1994 ble den overtatt av Norsk Jernbaneklubb. Den er for tiden lagret på Kløftefoss på Krøderbanen.

 

ACo1a 705 av samme type er bevart komplett av Norsk Jernbanemuseum. Vogn 116 vil derfor inntil videre bli beholdt som losjivogn, og neppe bli tilbakeført til opprinnelig utførelse som sovevogn

 

 

Vogn 887 ble levert fra Strømmens Verksted til Gjøvikbanen i 1916.

Det er en midtgangsvogn med to avdelinger. I alt 30 slike vogner ble levert mellom 1916 og 1925, og de ble benevnt turistvogner pga sine store vinduer og romslige innredning.

I årene etter 1910 ble trevognene utviklet til sin endelige form. Skråstilte inngangsdører, store vinduer, takoppbygg over hele vognkassen, større boggier og endepartier tilpasset overgangsbelger dannet en standard som ble benyttet i mer enn 25 år fremover.

Co3a-vognene var beregnet for reiser over kortere strekninger. I motsetning til de såkalte turistvognene fikk denne vogntypen litt smalere vinduer, flere sitteplasser og bare ett WC.

 

Vogntypen ble hovedsaklig brukt i lokal- og mellomdistansetog på hele jernbanenettet. Vogn 887 ble i utgangspunktet brukt i lokale tog i Oslo-området, men senere ble den brukt over hele østlandsområdet.

 

Vognen er ikke blitt vesentlig ombygget i løpet av sin driftstid, men har gjennomgått en del av de vanlige moderniseringer som blending av takvinduer og innvendig kledning med huntonitt. I motsetning til mange andre vogner av typen fikk iden beholde de opprinnelige trebenkene. Som første vogn av sin type ble endepartiet i 1948 forlenget fordi den skulle utstyres med overgangsbelger.

 

Vogn 887 ble utrangert i 1977 og overtatt av Norsk Jernbaneklubb. Den ble deretter delvis ominnredet og benyttet som kontor og møtelokale i Oslo. Den står nå på Kløftefoss på Krøderbanen i påvente av istandsetting som personvogn.