Drammenbanen ble i tiden mellom 1916 og 1922 ombygget fra å være en smalsporet og enkeltsporet dampdrevet jernbane til å bli normalsporet elektrisk jernbane. Det ble også bygget ut dobbeltspor mellom Oslo V og Sandvika.
Både ombyggingen og en sterk trafikkøkning krevde store mengder nytt materiell. For lokaltrafikken ble det bygget spesielle vogner med vendbare seter og store åpne endeplattformer med dobbelte grinder for rask på- og avstigning.
Vognene fikk høyt, hvelvet tak, store vinduer og elektrisk belysning, men de fikk ikke toaletter og var ellers ganske enkelt utstyrt. Dette ble NSBs nye normal for lokaltogmateriell.
Også i den første tiden etter ombyggingen av banen var lokaltogene lokomotivtrukne, men etterhvert ble det levert elektriske motorvogner. Til motorvognene var det behov for styre- og mellomvogner, og mange av lokaltogvognene som var levert fra 1920 ble bygget om til dette formål.
Den største endringen ble gjort på de vognene som ble bygget om til styrevogner, her ble det bygget inn en komplett førerplass hvorfra motorvognen kunne fjernstyres. Ved vognene som ble ombygget til mellomvogner ble det ikke gjort markerte synlige endringer på vognene. Den viktigste endringen var at de fikk gjennomgående kabel og ekstra trykkluftledning til forbindelsen mellom motorvogn og styrevogn, men det ble også gjort endringer i varme- og belysningssystemet.

Vogn 18836 ble levert til NSB Drammenbanen fra Scandia i Danmark i 1920. Ved leveransen hadde vognen nummer 585 og typebetegnelsen Co type 30, senere endret til type Co4c. I 1945 ble vognen ombygget til mellomvogn for elektriske motorvognsett, og i den forbindelse ble den omnummerert til 18836.

Deretter gikk vognen som mellomvogn i 3-vognsett sammen med en styrevogn i samme stil og motorvogn av type 65, etterhvert også med den litt mer moderne motorvogntype 67. I 1970 ble typebetegnelsen endret til B65, som gjenspeiler at den var ombygget for bruk som mellomvogn for motorvogntog. Inntil vognen ble tatt ut av trafikk i 1982 gjennomgikk den bare mindre moderniseringer.

Norsk Jernbaneklubb overtok vogn 18836 rett etter utrangering, og den ble deretter straks tatt i bruk på Krøderbanen hvor den har gått siden.
Vognen er forsatt i samme utførelse som den hadde ved utrangeringen. Den har derfor beholdt sin 1970-talls typebetegnelse og nummer. Den har heller ikke fått tilbake den opprinnelige 3-klassemerking på sideveggene, noe som ellers er gjennomført på de flest personvognene som benyttes på Krøderbanen.
Vogn 18836 er for tiden hensatt for oppussing.

Flere tilsvarende vogner er bevart både i Norge og i utlandet, både mellomvogner og styrevogner.
Vogn 65 av tilsvarende type, som også kan sees på Krøderbanen og som forøvrig er en litt avvikende variant av vogntypen, er den eneste som er tilbakeført til leveranseutførelse. Den er for tiden den eneste driftsklare vognen i Norge av denne tidligere svært tallrike typen.

Vogn 86 ble levert fra Strømmens Værksted i 1916 til Norsk Hoved-Jernbane (Hovedbanen) som en ren 3-klassevogn, sammen med de identiske vognene 84 og 85. Vognene ble bygget som åpne midtgangsvogner med høyryggede benker, store vinduer og ett toalett i hver ende. De ble levert med elektrisk belysning, og var dermed de første 3-klassevogner ved Hovedbanen med dette.
Hovedbanens personvogner skilte seg utseendemessig fra NSBs vogner ved sine store, åpne endeplattformer med avrundet tak, og det karakteristisk fremhevede vindusparti med langsgående lister.

I 1926 ble Hovedbanen overtatt av NSB, og vognen ble tatt i bruk i lokaltog i Osloområdet. Noen få år senere ble det ene av toalettene fjernet for å lage plass for barnevogner og bagasje. I dette rommet ble det satt inn tre klappseter.

Vognen ble utrangert i 1969 og deretter tatt i bruk som lagervogn for seter fra vogner som var inne til oppussing. All innredning og skilleveggen midt i vognen ble fjernet. I langveggene ble det laget store åpninger med rulleporter. I 1989 var vognen uttjent og skulle hugges opp. Imidlertid ble det konstatert at selve vognkassen tross alt var i ganske god forfatning, og Norsk Jernbaneklubb fikk overta vognen.

Fordi all innredning var fjernet og den tilsvarende vogn 85 allerede var bevart i nesten original stand, ble det besluttet å sette i stand vogn 86 for enklere servering og salgsvirksomhet på Krøderbanen. Åpningene i veggene ble tettet igjen og ytterpanelet ble gjenskapt lik det originale. Den innvendige skilleveggen ble bygget opp igjen, og seter til vognen ble skaffet fra utrangerte vogner fra Hardangerbanen og Flåmsbanen. I den ene avdelingen er det store bord mellom setene, og en salgs- og serveringsdisk.
I 1992 ble vognen tatt i bruk på Krøderbanen.

 

Vogn 85 ble levert fra Strømmens Værksted i 1916 til Norsk Hoved-Jernbane (Hovedbanen), sammen med de identiske vognene 84 og 86. Vognene ble bygget som åpne midtgangsvogner med høyryggede benker, store vinduer og ett toalett i hver ende. De ble levert med elektrisk belysning, og var dermed de første 3-klassevogner ved Hovedbanen med dette.
Hovedbanens personvogner skilte seg utseendemessig fra NSBs vogner ved sine store, åpne endeplattformer med avrundet tak, og det karakteristisk fremhevede vindusparti med langsgående lister.

I 1926 ble Hovedbanen overtatt av NSB, og vognen ble tatt i bruk i lokaltog i Osloområdet. Noen få år senere ble det ene av toalettene fjernet for å lage plass for barnevogner og bagasje. I dette rommet ble det satt inn tre klappseter. Bortsett fra dette gikk vognen nesten uforandret i hele sin driftstid.

I 1968 tok A/L Hølandsbanen initiativ til å bevare noen vogner som skulle kunne brukes til kjøring av veterantog på det nasjonale jernbanenettet. Året etter ble vogn 85 sammen med noen andre vogner valgt ut for dette formålet, og overlatt til Jernbanemuséet.
Norsk Jernbaneklubb ble stiftet omtrent samtidig, og fikk overta ansvaret for vognen i 1971.

Vogn 85 stod hensatt i noen år, men ble på midten av 1970-tallet benyttet til en del filminnspillinger og utfluktsarrangementer. I 1977 ble den tatt i bruk på Krøderbanen, og har siden da stort sett bare blitt brukt der.

Vognen er for tiden under oppussing.